Biesumming på Hauketo

Ikke mange vet at det midt på Hauketo drives lokal honningproduksjon i liten skala. Bak prosjektet står Gregory Gjini, som har startet Finbi – et lokalt bieprosjekt med fokus på honning, naturmangfold og formidling til barn og nærmiljøet.

Til tross for at reporteren var litt smånervøs før besøket hos Gregory – vi så for oss både biestikk og sykehusopphold – forsvant redselen umiddelbart da vi samlet oss rundt kubene. Gregory forklarte at man måtte være rolig og unngå brå bevegelser, til tross for at hundrevis av bier summet rundt kubene.

Han har startet Finbi, et lokalt bieprosjekt som kombinerer birøkt, formidling og fokus på naturmangfold.

Gregory forteller at Finbi egentlig startet som et lite familieprosjekt hjemme hos ham selv.

– Navnet kom fra den eldste datteren min, Mila. Da hun var fire år gammel, hadde hun et lite lese- og lekerom under trappen hjemme. Jeg er usikker på hvorfor, men det kalte hun «Finbi». Dette var før jeg selv kunne noe særlig om bier, men navnet ble værende i familien.

Da jeg senere begynte med birøkt, passet navnet plutselig veldig godt. En fin bi = Finbi.

– Når startet dere opp?

– Jeg begynte i sesongen 2020/2021, først av ren nysgjerrighet. Ganske raskt ble jeg veldig fascinert av bienes verden, og jeg tok kurs og engasjerte meg også i ByBi, Oslos urbane birøkterlag, hvor jeg var styremedlem.

Etter hvert ble dette mer enn en hobby. I dag er Finbi et lokalt bieprosjekt med base på Hauketo, med honningproduksjon og formidling om bier, pollinering og naturmangfold. For meg har dette vokst naturlig frem, både gjennom min egen interesse og barnas nysgjerrighet.

– Hva er målet med Finbi?

– Målet med Finbi er å gjøre bier, honning og naturmangfold mer nært og forståelig, særlig for barn og familier. Mange vet at bier er viktige, men det kan fort bli litt abstrakt.

Det skjer noe helt annet når barn får se biene på nært hold. De ser hvordan biene flyr inn og ut av kuben og oppdager at noen kommer hjem med magen full av nektar og små «lommer» på bakbeina fulle av pollen.

Jeg har hatt slike opplegg for barn helt siden 2021, først med Elverhøy barnehage da jentene mine gikk der, og senere med Prinsdal skole. Dette var del to av opplegget. Barna fikk se arbeiderbier, droner og livet i kubene på veldig nært hold, godt beskyttet i biedrakter. Dronningen ville dessverre ikke vise seg frem denne gangen.

– Er ikke unger ganske redde for bier?

– Flere barn var skeptiske i starten da vi hadde del én på skolen, men etter hvert ble det mer nysgjerrighet enn frykt. Dette er kanskje noe av det fineste med formidlingsprosessene. Man opplever atferdsendring og større aksept for naturen, og i dette tilfellet bier og deres unike måte å eksistere på.

– Du brenner bokstavelig talt for bier?

– Ja, det gjør jeg. Jeg har også laget en egen guide til Verdens biedag, som jeg har delt med skoler og barnehager i Oslo og Søndre Nordstrand. Noen skoler og barnehager har tatt den i bruk, delt den med foreldre og brukt den i egen undervisning.

Det er veldig hyggelig å se at interessen øker både blant skoler, barnehager og folk som besøker nettsiden vår.

– Går det an å ha bier midt i lokalmiljøet?

– Ja, det går fint an, men det må gjøres riktig. Bier kan faktisk trives godt i bynære områder. Her finnes det hager, trær, blomster, busker, parker og grønne lommer.

For biene kan et område som Hauketo og Prinsdal være ganske rikt. Samtidig må man ta hensyn. Kubene må stå riktig plassert, biene må ha en trygg flyretning, og man må følge dem opp gjennom sesongen og de forskjellige fasene.

Jeg tror mange blir overrasket over at det faktisk produseres lokal honning midt i bydelen. Honningen kommer jo fra det biene finner i nærområdet, ofte fra våre egne blomster. På den måten blir honningen også en liten smak av stedet vi bor.

– Er det mye arbeid med å ha bier?

– Ja, det er mye mer arbeid enn mange tror. Birøkt følger sesongen, og man må være ganske presis i observasjonene og oppfølgingen.

På våren og sommeren må man følge med på dronningen, yngel, plass i kuben, mattilgang, sverming og hvordan samfunnet utvikler seg. På sensommeren og høsten kommer høsting av honning, slynging, tapping, fôring og forberedelser til vinteren.

Selv om det er mye jobb, gir dette også mye ro. For meg har birøkt blitt en slags meditasjon. Mens andre driver med yoga, løping eller pilates, har jeg valgt bier og birøkt.

Når man står ved kuben, må man være rolig. Man observerer, lytter, tar beslutninger og gjør små justeringer. Det er veldig lite stress og veldig mye tilstedeværelse. Og så får man honning ut av det også, når sesongen spiller på lag, samtidig som biene har pollinert blomster og trær.

– Selv må jeg innrømme at jeg er rimelig skeptisk til bier. Er det ikke farlig å drive med bier?

– Jeg skjønner godt at noen er redde. Mange blander også bier, veps og humler, selv om de oppfører seg ganske ulikt.

Bier er som regel fredelige når de får være i fred og ingen plager dem. De er mest opptatt av jobben sin og de svært hierarkiske oppgavene de får tildelt i kuben. Stort sett bryr de seg om å hente nektar, pollen og vann, passe på dronningen og holde samfunnet i gang.

Men bier er levende dyr, og de skal respekteres. Derfor må besøk i bigården skje rolig, trygt og kontrollert. Som jeg sier til barna: Ved bigården gjelder det én regel, og én regel alene – vær rolig og til stede.

Det er også derfor jeg liker å kombinere formidling og besøk. Først lærer barna om bier, deretter får de oppleve dem på nært hold, med riktig utstyr og gode forklaringer. De opplevelsene husker de for alltid.

For meg handler det mye om å gjøre frykt om til nysgjerrighet.

– Kan man komme på besøk til dere?

– Ikke som et åpent drop-in-tilbud, fordi en bigård må håndteres trygt og rolig. Men det er mulig å avtale besøk eller opplegg dersom det er interesse, særlig for skoler, barnehager, familier eller lokale grupper.

Da må det planlegges godt, slik at det er trygt for dem som kommer, og for at biene ikke blir unødvendig forstyrret, spesielt under trekket i juni og juli.

Jeg synes det er veldig hyggelig når barn og voksne vil lære mer, så det er bare å ta kontakt dersom interessen er der.

– Selger dere honning?

– Ja, Finbi selger lokal honning i små partier når vi har nok. Vi har ikke så mange kuber foreløpig, så dette er ikke storproduksjon.

Det er småskala lokal honning med kjent opprinnelse, og inntektene brukes på utstyr og biene. For meg er ikke honningen formålet, men at den henger sammen med hele historien: bier, nærområdet, blomstring, pollinering og det barna lærer når de får se hvor honningen faktisk kommer fra.

Overskuddet bruker vi på biene, avslutter Gregory.