Et hjem fylt av bøker – og et liv fylt av ord

Jeg har en uvane. Når jeg kommer på besøk til folk og ser bokhyller, blir jeg stående og studere dem nøye – etter at jeg har hilst høflig, selvsagt.

Hos Turid Agnethe Theisen og Helga Karoline Scheidl på Storfjellet på Holmlia tok det ikke mange sekunder før jeg skjønte at jeg hadde kommet hjem til et lesende par. Stua er fylt av bøker, ikke som pynt, men som vitnesbyrd om et liv levd med litteratur.

I en egen del av bokhylla står lyrikken.

– Joda, her finner du noen av mine favoritter, sier Turid og peker på Harald Sverdrup, Hans Børli og Kolbein Falkeid.

Det er en omvisning som sier mer enn mange ord. Her bor mennesker som både leser – og skriver.

For grunnen til at vi er på besøk, er nettopp Turids kjærlighet til det skrevne ord.

Fra Asker til Holmlia – med penn i hånda

Turid er 69 år og opprinnelig fra Asker. Etter flere år i Trondheim gikk ferden tilbake til Oslo, og i fjor flyttet hun og kona Helga fra Bjørndal til Holmlia.

Begge sier de stortrives.

Her skjer det noe hele tiden, og de har funnet seg godt til rette i et nabolag med liv, kultur og engasjement.

– Eg har alltid vore eit skrivande menneske, forteller Turid.

Allerede som barn var hun en god kunde hos Posten – for da gikk det mye i brevskriving. Hun har også skrevet dagbok gjennom store deler av livet.

I 1985 begynte hun å skrive dikt og små betraktninger om livets store og små hendelser.

– Hjartespråket mitt er nynorsk, sier hun med et smil.

Det er i dette språket hun finner rytmen, varmen og uttrykket som passer hennes stemme.

Dikt, stev og sanger

Men Turid skriver ikke bare dikt. Hun skriver også stev og sanger, og flere av dem har hun fremført i bryllup og begravelser.

Ordene hennes har dermed fått følge av toner og blitt en del av viktige øyeblikk i andre menneskers liv.

Hun maler også, og kreativiteten kommer til uttrykk på flere måter. Dikt, sanger, stev og bilder blir ulike måter å sette ord og form på tanker, følelser og opplevelser.

Et av diktene hennes heter «Rundt eit bål»:

RUNDT EIT BÅL

Det høyrdest rytmer
Og nokre ord
Det var eit leirbål
På moder jord

Det kom ein tone
Og la seg på
Så blei det leik
Mellom før og no

Hold no på tonen
Den er mest sann
Om ordet nøler
Så ta det fram

En fotnote som ville bli hørt

Humoren finner også veien inn i diktene.

I «Fotnota» møter vi en liten fotnote som er lei av å bli oversett. Så finner den en g-nøkkel, låser opp notesystemet og hopper opp på linja.

FOTNOTA ❤️

Det var en gang ei fotnote som var passe lei av aldri å bli nevnt,
En dag fant hun en g-nøkkel og låste opp hele notesystemet.

Så hoppa hu like godt opp på linja og blei en av notene.
Verket fikk det lille ekstra, en klang fra nederst på arket.

Hvor kom dette fra, tenkte dirigenten.
Var det orkesteret, komponisten eller dirigenten?

Den siste skal bli den første,
smilte fotnota oppe fra g-linja.

Det er kanskje også noe av det fine med Turids måte å skrive på. Hun lar det lille få betydning.

En fotnote kan plutselig bli en tone. Et bål kan bli et sted for møter mellom mennesker. Og en regnbue kan bli et bilde på håp og forsoning.

I diktet «Regnbogen» er tonen mer ettertenksom:

REGNBOGEN

Etter regnet så skin sola
Regnbogen stend så støtt
Ho bring’ med seg ei forsoning
Ein himmel står på gløtt

Vi har regnbogen over, heimen
Vi har sett ho når ho kjem
Der ho stråle når ho reiser
Kjem du snart til oss igjen

Kanskje er det nettopp derfor ordene fortsatt kommer.

Fordi det alltid finnes noe å undre seg over, noe å sette ord på – og kanskje også noe å håpe på.

Og hjemme hos Turid og Helga står bøkene tett i tett.

Midt mellom Harald Sverdrup, Hans Børli og Kolbein Falkeid finnes det fortsatt plass til Turids egne ord.