Hvem ser barnet som aldri ber om hjelp? 

Debattinnlegg
Dette er et meningsinnlegg. Synspunktene som fremkommer står for forfatterens egen regning og representerer ikke nødvendigvis Søndre Nytts redaksjonelle linje, redaksjonen eller utgiver.

Når så du sist et barn og tenkte: det har det nok bra? 

Kanskje fordi det fungerte. Var høflig, tok ansvar, klaget ikke. Vi gjør det hele tiden, går videre uten å stoppe opp. Men hva om det barnet, akkurat det, er det som trenger oss mest? 

Jeg kjenner til det ansvaret ingen egentlig gir deg, men som likevel bare blir ditt. Ingen spurte meg heller. 

Søsken til barn med utviklingshemming vokser opp i en hverdag der oppmerksomheten naturlig trekkes mot den som trenger mest. Det er forståelig. Familien bærer mye. Hjelpeapparatet retter seg mot der behovet er tydeligst. Men et annet barn lærer tidlig at egne behov kan vente. At egne følelser ikke bør ta for mye plass. Gradvis, uten at noen setter ord på det, blir de den som ordner seg. Den som voksne ikke trenger å bekymre seg for. 

Det er lett å gå forbi et barn som ikke krever noe. Jeg har gjort det selv. Et barn kan fungere fint på skolen, være ansvarlig og hjelpsom, og samtidig bære noe ingen har lagt merke til. Barn tilpasser seg. Noen barn har lært at det å si ifra ikke nytter uansett. 

Jeg har også lagt merke til hvor ofte søsken blir omtalt som «broren til» eller «søsteren til» før de blir nevnt ved eget navn. Kanskje virker det som en liten ting, men over tid sier det også noe om hvem som blir sett først, og hvem som bare følger med i bakgrunnen. 

Disse barna har hatt lovfestede rettigheter siden 2018. Helsepersonell har plikt til å ivareta søsken som pårørende. Likevel viser forskning at oppfølgingen fortsatt er mangelfull. Rettighetene er der på papiret, men det er ikke det samme som at noen faktisk følger opp. 

Jeg jobber selv med mennesker med utviklingshemming. Jeg ser familiene. Jeg ser søsknene, de som alltid bare er der, som henter og venter og tilpasser seg. De klager ikke fordi de har lært at det ikke hjelper særlig. 

Gode intensjoner holder ikke. Vi må begynne å faktisk spørre. Læreren som legger merke til at det samme barnet alltid venter til alle andre er hentet. Helsesykepleieren som tar den samtalen mer enn én gang. Hjelpeapparatet som ikke stopper ved diagnosen, men lurer på hvem som ellers er i den familien. Det er der det begynner. 

Vi må slutte å bare se dit det bråker mest. Barnet som holder seg i ro trenger oss like mye. Det barnet er der fortsatt. Venter på at noen skal se det.