Når kultur blir monopol: Oslo må stoppe eksklusivitetskravene i festivalbransjen

Debattinnlegg
Dette er et meningsinnlegg. Synspunktene som fremkommer står for forfatterens egen regning og representerer ikke nødvendigvis Søndre Nytts redaksjonelle linje, redaksjonen eller utgiver.

Oslo liker å kalle seg en kulturby. En mangfoldig, inkluderende og levende hovedstad hvor kultur skal være tilgjengelig for alle – uavhengig av lommebok, postnummer eller bakgrunn. Men bak festtalene vokser det frem en utvikling som truer nettopp dette idealet: kommersielle festivaler som krever eksklusivitet på artister.

I praksis betyr det at artister som spiller på store, billettbaserte festivaler i Oslo ofte blir nektet å opptre på gratis arrangementer i samme periode. Resultatet er et kulturliv hvor de med mest penger også får kontroll over hvem publikum får oppleve.

Det rammer særlig gratisfestivalene.

Vi som arrangerer fri entré-festivaler i bydelene gjør dette fordi vi mener kultur skal være tilgjengelig for alle. Våre publikummere er barnefamilier som ikke har råd til festivalpass til flere tusen kroner. Det er ungdom som aldri har vært på konsert før. Det er eldre, nyankomne, studenter og folk som ellers faller utenfor det kommersielle kulturmarkedet.

Når store aktører kjøper seg eksklusivitet på artister, er det ikke bare et spørsmål om konkurranse. Det blir et spørsmål om hvem kulturen faktisk er til for.

Denne praksisen bidrar til å skape et klassedelt kulturliv i Oslo. Store festivaler med millionbudsjetter kan sikre seg navn og profiler, mens gratisarrangementene – som ofte drives av frivillighet og offentlig støtte – sitter igjen med smulene. Det ironiske er at mange av artistene som stenges ute fra gratisfestivalene, samtidig mottar offentlig kulturstøtte nettopp fordi kunsten deres skal komme samfunnet til gode.

Hva er poenget med offentlig støttet kultur dersom den bare blir tilgjengelig bak høye billettpriser?

Eksklusivitetsklausuler kan kanskje være vanlig forretningspraksis i kommersiell underholdningsbransje internasjonalt. Men Oslo er ikke bare et marked. Byen er også et fellesskap. Når kulturaktører får makt til å begrense hvilke arrangementer artister kan delta på, påvirker det hele byens kulturliv.

Det er på tide at politikere og kulturmyndigheter våkner.

Oslo kommune deler hvert år ut betydelige summer til festivaler og kulturarrangementer. Da må det også kunne stilles krav. Festivaler som mottar offentlig støtte bør ikke kunne bruke eksklusivitetsklausuler som aktivt svekker gratis og åpne kulturtilbud andre steder i byen.

Offentlige midler skal bygge kulturfellesskap – ikke bidra til kulturelle monopoler.

Ingen ber kommersielle festivaler om å slutte å tjene penger. De er en viktig del av kulturlivet. Men vi må tørre å diskutere hvor grensen går når kommersielle interesser begynner å begrense allmenn tilgang til kunst og kultur.

For hvem taper egentlig når en artist hindres fra å spille gratis på Grønland, Stovner, Søndre Nordstrand eller Bjerke?

Det er ikke de store festivalene.

Det er publikum.

Det er barn som aldri får oppleve sin første konsert.

Det er lokalmiljøene som mister møteplasser.

Det er mangfoldet Oslo skryter av – men i stadig mindre grad prioriterer.

Hvis vi mener alvor med at kultur skal være for alle, kan vi ikke akseptere at deler av kulturlivet lukkes ned av eksklusivitetsavtaler.

Kultur er ikke sterkest når den kontrolleres.

Den er sterkest når den deles.